Det står en-og-førti øl
 

Stakk innom en tur på naboens

På ettermiddagen idag stakk jeg innom Den gode nabo - der det var temmelig så påsketomt. Jeg ble sittende å snakke endel med innehaveren. De skal forøvrig utvide baren, så de får plass til flere øl, blant annet hadde de tenkt å ta inn Nøgne Ø. Men, til smakingen.

Først ble det en Köstritzer Schwartzbier, som er svært mørk, men med rødlige eller brunlige toner. Det var relativt lite skum, men det kan ha mer med glasset enn med ølet å gjøre. Det var heller ikke noe særlig å snakke om mht blonder. Duft av brenthet, og kanskje et lite hint av lær, selv om det er mulig jeg feilidentifiserer den nå. Det er karamell og endel søthet og maltsmak. Fylden er god, men ikke ekstrem. Jeg synes kanskje den var en tanke for søt, og det gav den et lite tilløp til kvalme, men den var også leskende. Jeg ble liksom ikke helt klok på dette ølet, og klarer ikke helt å bestemme meg for om det var komplekst og spennende eller nøytralt og middelmådig. Det var i alle fall godt balansert, rent bortsett fra at det var litt søtt. Dette kan nok bety at det må smakes mer på.

Neste ble Caledonian 80/-, som jeg dessverre klarte å unngå da vi var i Skottland i høst. Den er kobber- eller mahogny-farget, og holder på et tynt, lyst skumlag som etterlater seg noen blonder. Dufter av humle, og det blander seg i en nesten perfekt balanse med maltsmakene av røstet korn, karamell og sjokolade. Den har en markert tørrhet og god fylde, men jeg synes å ane en svak smak av støv i den, eller kanskje det er kritt. Dette ølet er visttnok dronningen blant skotske øl, og selv om den flasken jeg fikk trolig var filtrert og pasteurisert, så er dette ett av de vanligste levende ølene å få servert i Skottland.

Den brygges ifølge etiketten over levende flammer, hvilket trolig betyr at de varmer bryggekarene opp over gassflammer i stedet for å brukes ordninger som minner om tevannkokere. Det påvirker smaken siden det kan svi ølet som er nærmest veggen på bryggekaret på en helt egen måte. Jeg tror det er beslektet med at man flere steder på Vestlandet svir ølet ved å helle det opp i en rødglødende gryte. Det er også knyttet til gamle tider da man kokte øl (og mat) ved å slippe rødglødende stener opp i kokekarene av tre. Dermed brente eller svei man ølet på en spesiell måte som satte smak.

Først i ettersmaken kommer det frem noe bitterhet. Aromaen var den beste med dette ølet, synes jeg - men jeg må vel smake det flere ganger før jeg gjør meg opp en endelig mening.